Varme, kjøpesenter og blikkontakt

Siste dag i Istanbul og Tyrkia. Nuvel. Vi drar jo ikke før i morra da. Men siste hele dag her iallfall. Brikkene begynner å falle på plass i forhold til oppgaven vår. I dag skal vi gjøre intervju med en transperson som tidligere har vært såkalt sexworker, men som har kommet seg ut av det. Det blir et interessant møte.

De siste dagene har vi vært ganske utslåtte av varmen. Vi har vel hatt et par tropenetter, og klimaanlegget på hotellet har vært kaputt. Så. Vi har vært varme. Og svette. Og sovna seint.

I går tok vi turen til det som skal være verdens syvende største kjøpesenter, nemlig Cevahir. Og det var ganske stort. Ingvild og jeg var imponerte, men det måtte visst mer til for Christine. For hun har jo tross alt vært i Amerika. Vi måtte ta metroen, altså undergrunnen om du skulle være i tvil. Der ble jeg forøvrig forsøkt sjekket opp av en fyr ved hjelp av hyppig øyekontakt og tegnspråk, dog jeg ble selvfølgelig i overkant pinlig berørt og avbrøt all blikkontakt til han var ute av syne.

I dag har Ingvild bursdag. Hun blir 27 år. Hurra! Så i kveld har vi tenkt å bruke masse penger på en fancy restaurant og bli übermette (Noe vi har gjort en del kvelder før da, men i dag skal vi altså bruke MASSE penger).

Dager i sola

Det har vært varmt i Istanbul de siste dagene. Så varmt at Even har kjøpt seg shorts, Ingvild har gått i t-skjorte og Christine brutt loven mot public morality med sine singletter. På søndag sto lufta stille i byen, og vi tasset ned til brua for å la oss overtale av en billettselger til å dra på båttur. Det var godt med vind og sjø, vi ble solbrente på venstre side og stiv i nakken av å vende oss mot attraksjoner i ikke alle, men en retning. Båten gikk til dit Bosporus er smalest, Ingvild gjettet at den var 800 meter smal, Christine 1000 meter, Even er homo og ikke så god på målestokk så han gjettet ingenting, mens Wikipedia gjettet 700 meter. Vi får slå opp i et autorisert leksikon for et endelig svar. Båtturen gjorde oss lett til sinns.

Jobbmessig så venter vi fremdeles på ett par avtaler. Ett intervju til, ett bilde eller to, så er vi der. I går snakket vi med noen sex workers som holder til noen gater fra oss. - Det er noe med øynene deres, sa Ingvild, og jeg sa meg enig.

Rettssak, Canada og fargerikt undertøy

Nå har vi fem dager igjen i Istanbul, og begynner å få kontroll på prosjektet vårt. Vi har fått snakket med de fleste vi ønsket å snakke med, men mangler fremdeles en del på bildefronten. Heldigvis har vi god tid.

I går var vi i rettssalen. Eller, ikke i rettssalen, men utefor. Lambda, homoorganisasjonen i Istanbul, blir forsøkt oppløst av guvernøren i byen. Torsdag var høring nr 5 i saken, og Lambdas medlemmer troppet opp utenfor rettssalen for å protestere. Saken ble ikke avgjort denne gangen heller, men nå skal i alle fall alle tråder være samlet, så man forventer dom i saken i mai.

Etter rettsaken gjorde vi noen intervjuer, før vi dro hjem og tok det Christine kaller en party-nap. Vi måtte samle krefter til en liten bytur med nye bekjentskaper fra Canada. Det vi lærte av kvelden var at Canada, og Norge egentlig er helt like og kanskje burde slå seg sammen til ett rike. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

I dag har vi sovet lenge, snakket litt med kilder, transkribert intervjuer og drukket litt vin. Nå sover Even og Christine søtt, til tross for at drosjene tuter som bare det utenfor det åpne hotellvinduet.

Vi har forøvrig gitt opp klesvaskingsprosjektet, noe som har resultert i at vi alle tre nå har anskaffet nytt undertøy. Billig undertøy. Ikke veldig pent undertøy. Bilder kommer senere, tenker jeg.

Lørdag - et lite resymé

Christine og jeg skulle ut for å sjekke om Istanbul var en lesbeby. Som de gode lesbene vi er, måtte vi starte kvelden med sushi. Så vi dro på den eneste sushi-restauranten vi har funnet, og spiste og drakk opp hele lørdagsbudsjettet vårt. Vi måtte faktisk legge fra oss alt vi hadde av kontanter. Men det gjorde ikke så mye, fordi det var det beste måltidet vi har hatt her.

En av våre kilder hadde lovet å ta oss med på lesbeklubb, og det hadde vi selvsagt takka ja til. Men først måtte vi innom noen andre fester. Den første ble holdt i Lambda (homoorganisasjon) sine lokaler. Der var det en slags pengeinnsamlingsfest til støtte for en fengsla militærnekter. Anarkister, feminister, transer og homofile drakk øl, dansa, røyka og prata.

Så dro vi på en feministfest. Opp noen trapper i et hus som så ut som en vanlig boligblokk, og plutselig stod vi i en stor bar. Vår vert slurpa i seg blåskjell og vi drakk øl. Etter en stund flyttet vi oss inn i en rolig avdeling, og der poppet den ene gamle lesba opp etter den andre. Det var faktisk ikke så ulikt Karlas Gla'dans, eller hva det heter. Bare at her gikk dansen villere for seg. Christine var selvsagt i sitt ess, mens jeg drakk min øl og glisa.

Til slutt endte vi opp på lesbeklubb. Og lesbene så akkurat ut som i Norge. Samme klær, samme sminke, samme drikkevaner, samme L-word på storskjerm. Noen var søte, andre ikke fullt så søte. Christine møtte en tyrkisk versjon av seg selv. Det var svært underholdende.

Kvelden ble avslutta med litt te ved Bosporus, og med denne turens første hull i gulvet-toalett-opplevelse. Før vi tok taxi hjem, vekket Even og ble kjefta på av noen i korridoren fordi vi visstnok hadde vært høylytte. Noe som selvsagt ikke kan stemme.

Vi flytter!

Etter ni netter på Erboy Hotel, fant vi ut at det var på tide med et atmosfærebytte. Derfor drar vi i morra fra museums- og turistdistriktet Eminonu som vi bor i nå, til Taksim, det mest moderne distriktet med blant annet Istanbuls hoved(gå)gate Istiklal Caddessi.

Siden Ingvild har vært sengeliggende i det siste på grunn av en heller ugrei magesituasjon, dro Christine og jeg på hotellshopping i dag. Etter å ha inspisert et par svært billige, dog ganske ekle hotellrom, fant vi et ålreit sted. Det utvalgte stedet blei Hotel Troya, bare noen små minutters gange fra gågata.

Så nå slipper vi forhåpentligvis litt mer unna masete kafeeiere som vil at vi skal spise middagen vår i akkurat deres etablissement. Og vi slipper å ta trikken hver dag.

Ja, vi jobber også

Vi har kommet et stykke i vårt journalistiske arbeide her nede. Ett par-tre intervjuer til, og en tur i rettsalen, så begynner vi å bli ferdige. Her er noen bilder av oss i aksjon:

God stemning på taket.

Even er sjokkert over det han får høre.

Qwat? Ek skjønner ikke tyrkiske aviser! Christine får hjelp til å oversette.

Intervju "by the seaside". Vi drikker cay mens vi spør og graver.

Foto som metode

Muldyr og Skalldyr tar en pause i etterforskningen for å la seg avfotografere.


Akkurat nå er det en tulipanfestival i Istanbul.


I gården til den blå moské.


Even og Ingvild lar seg henfalle til storslagen byggekunst.


Christine har gått fysisk til angrep på Even. Uvisst av hvilken grunn.


Ingvild tar fine bilder i museet.


Ingvild og Tussi.


Eminönü?


Skratt, skratt på trikken.


Og til sist, litt jobbing. Even intervjuer sjefen for filmfestivalen i Istanbul.

Da jeg mistet min uskyld

1. akt: Skopusser mister børsten sin på bakken. Christine: - Excuse me, but you lost your brush. Skopusser viser stor takknemlighet. Skopusser: - I want to thank you, gentleman.

2. akt: Skopusser tvinger Christine sin venstre sko på en liten trebenk. Skopusser: - I am a shoedoctor. Christine: - But I don`t need.. Blir avbrutt av skopusser som tar Christine i hånda og begynner å pusse. Christine: But I don`t want.. Blir avbrutt av skopusser. Skopusser: - It`s ok, gentleman. I want to thank you! Christine ler og syns lokalbefolkninga er kvalitetsmennesker.

3. akt: Skopussinga er ferdig. Christine ser at skopusser rekker fram handa si for å få penger. Christine nøler og tenker at hun skal gi litt tips til skopusser. Hun gir 1 lira. Skopusser blir sint i øynene. Skopusser: - 8 lira. Christine: No, I didn`t want the shine. Skopusser kommer nærmere. Skopusser: - More money! Christine: - No, I`m sorry. Skopusser er veldig sint. Christine gir resten av myntene sine til han og prøver å gå. Skopusser: - More money!

4. akt: Christine ser etter sine venner. Ingvild og Even har beveget seg 30 meter bort fra Christine. Ingvild: - Bare gå! Christine: - Dere kan ikke dra fra meg! Ingvild og Even: - Kom! Skopusser er helt nært Christine og puster henne inn i ansiktet. Christine: - Even, du må hjelpe meg. Christine er svært fortvilet over situasjonen.

5. akt: Even kommer Christine til unnsetning. Han diskuterer med skopusser mens han har brystkassen frem. Even: - She didn`t ask for the shine. En servitør kommer også. Servitør: - It`s ok, it`s ok. Skopusser synes ikke det er ok. Even: - You won`t get more money. Christine og Even forlater skopusser.

Postludium: Even holder en beskyttende arm rundt Christine mens skopusser roper uforståelige ord på tyrkisk.

Ingvild er litt småbekymra...

We're on a roll!

Nå har vi faktisk kommet et stykke på vei med selve semesteroppgaven. De siste dagene har vi møtt en del mennesker i to forskjellige homoorganisasjoner, og vi føler vi er kommet i gang. Det gjør iallfall jeg. Even. Det er jeg.

I dag møtte vi ei ganske så kul dame. Lesbisk sådan. Advokat sådan. Hun ville gjerne henge litt med oss i helga. Det vil vi også. Så: i morra skal hun vise oss homobarer og sånt. For det fikk vi ikke til selv. Iallfall ikke spesielt bra. Hør her:

Onsdag skulle vi nemlig ut en tur. Vi fant fram til en kafe som visstnok skulle være ganske hyggelig. Det var den forsåvidt. Vi spiste god pasta og drakk litt øl slash vin. Sugar Cafe lå inni en av sidegatene til selve hovedgata i Istanbul, Istikal Caddesi (Caddesi betyr gate, tror vi). Der var det en del folk i alle aldre, stort sett menn. Det som var litt merkelig var at de viste en tv-serie på storskjerm. Det ligna litt på en tyrkisk versjon av "Mot i Brøstet". Med en transe, tror vi. Det var sært. Og alle syntes det var vanvittig artig. Nuvel.

Bartenderen anbefalte et par homosteder for oss som vi gikk på. Den første skulle være lesbisk, og het Gate. Der var det bare menn, de spilte kjempehøy, crappy musikk og solgte dyre drinker. Så der blei vi for å ta en drink før vi gikk videre.

Neste plass på programmet var LoVe. Homsested, med reklameplakater med masse muskelgutter i små boxere. Interessant nok. Iallfall for enkelte av oss. Det viste seg dog å ikke være så interessant: Da vi kom fram var det ingen mennesker der, bortsett fra de ti ansatte. Og heller ingen i en liten boxer. Skuff på skuff. Dog, de hadde små stramme singleter på seg iallfall. Vi tok en øl, kikka i taket (det var drithøy, dårlig musikk der også) før vi tok drosje hjem.

Konklusjon: Det er kjipt å dra ut på homosteder i Istanbul på onsdager. Iallfall på de to-tre stedene vi var. Kanskje blir det bedre i morra!

Da skal lesbeadvokaten ta oss med ut. Ingvild og Christine skal visst være med henne og noen venniner på lesbebarer, og jeg skal være med noen homsevenner av advokaten på homosteder. Iiiiik! Spennende for en beskjeden sørlending.

Videoblogg som metode

I og med at vi har fått klage på at vi skriver for få ord på bloggen, tenkte vi: "Videoblogg! Det er smart. Prate= enkelt." Dette er resultatet etter to år på radio/tv-linja på den eminente Høgskolen i Bodø

Eminönü

Vi tar trikken mye i Istanbul. De har en fin og moderne trikk, av typen som automatisk annonserer trikkestoppet høyt. Vårt stopp heter Gulhane, og et annet sted heter Tophane. Morsomme navn, synes vi. 

Noen bilder fra våre første dager i Tyrkiet

Mulder and Scully
På taket på hotellet
Her har Sigurd Jorsalfare vært i sin tid.
Christine er som en fin vin.
Liberal røykelov.
Hotelltaket.

Vi er i gang

Vi er i gang med det vi kom for å gjøre. Vi hadde en myk start, et intervju med en norsk forsker over lunsj. Hun visste mye som ikke vi visste da, men vet nå. Blant annet at det er mer akseptert å skifte kjønn (man er født feil, men retter det opp) enn å være en homofil mann. De resonnerer litt slik: "Fordi jeg liker menn kan jeg ikke være en mann, derfor må jeg bli en kvinne." Interessant. 

Siden vi har "mistet" et intervju vi skal ha i dag, setter vi opp dagen som følger:

-planlegging

-besøke den blå moske

-gå på noen homosteder

Strålende! 

Framme! - Dag 1

Nå er vi altså framme i Istanbul! Reisa hit gikk jo ganske greit, til tross for et par strabasiøse feilvurderinger underveis.

Vi glemte nemlig at det var visumplikt i Tyrkia, og hadde hverken euro eller tyrkiske penger med oss fra Norge. Akkurat det var ikke så himla praktisk når vi måtte kjøpe visum på flyplassen i Istanbul. Der var det nemlig ikke noen minibank i ankomsthallen. Men, etter en del organisering og oppgitt stirring fra tyrkisk grensepoliti ble 10 teite norske turister (vi var heldigvis ikke aleine) eksortert av flere bevæpna politifolk til en minibank (som vi forøvrig klarte å tømme for euro). Så blei det ordnings. Vi skylder på trøtthet. Vi dro tross alt fra Oslo med buss til Rygge klokka 04.10.

Slik så vi ut på flybussen:


Norwegians fly hadde tekniske problemer, så de hadde leid inn fly fra Hola Airlines:


Slik så vi ut da vi ikke visste hvordan vi skulle skaffe oss visum-penger:


Nå sitter vi iallfall på hotellet vårt her den første uka i byen. Og vi har selvfølgelig klart å hooke oss online. Ferden hit var dog noe småskummel. Vi har tre gigantiske kofferter, pluss håndbagasje. Det passet ikke så godt i et lite tyrkisk bagasjerom. Derfor kjørte vi i 120 km i timen i ei drosje seks mil inn til byen med bagasjerommet åpent. Heldigvis var koffertene fremdeles på plass da vi ankom hotellet. Nu venter gratis middag på hotellet i kveld, og muligens litt pilsing. Stæmme det!

Velkommen!

I natt, klokken 04.10, kommer tre trøtte tyrkiafarere til å sette seg på flybussen i retning Rygge lufthavn.
Hvilke eventyrlige opplevelser som venter oss, veit vi ingenting om, men det vil vi tidsnok finne ut. Og det får du også mulighet til. Her, på denne bloggen vil du kunne lese oppdateringer fra vår reportasjetur. Vi kan ikke love daglige oppdateringer, men siden vi er litt internettavhengige, selvopptatte og skrivekåte, så kommer det nok til å bli en del innlegg.

Sånn, nå er bloggen åpnet.